Drastiske endringer i hverdagen!

Jeg trodde lenge jeg skulle unngå noen større trettiårskrise, men den gang ei. Jeg har nemlig gjennomgått den største forandringen siden jeg sluttet med festrøyking da jeg var 20. Jeg har klippet pannelugg!

Ok, for å være helt ærlig på det så kan det kanskje ha noe med at Kristine klippet pannelugg for en stund siden og etter det har jeg gang på gang blitt minnet på hvor utrolig fresh hun ser ut med det. Til slutt måtte jeg bare prøve selv.

De som kjenner meg vet hvor utrolig anal jeg er på hårklippingen. Frisøren min føler seg dristig når hun foreslår at jeg skal klippe håret i en lang bob i stedet for sånn som jeg pleier (som tydeligvis er det motsatte av en bob). Frisørvenninnen min måtte en gang i starten av 2000-tallet manipulere meg til å gå med sideskill ved å farge håret mitt sånn at jeg var pent nødt til det, hvis ikke ville jeg se tilbakestående ut. Dette fordi jeg var livredd for å se ut som Mette-Marit. Da hadde jeg hatt langt hår med midtskill siden barneskolen en gang.

Langt hår med midtskill var sikkert en mot reaksjon på den 2cm lange, linjalrette panneluggen min kjære mor prakket på meg da jeg var barn, sånn som alle barn hadde på 80-tallet (se verdens minste bilde). Selvfølgelig er det sånn jeg innbiller meg at jeg ville sett ut med pannelugg som voksen, bare en litt mer voksen versjon.

Heldigvis er ikke det tilfelle. Men for en som er vant med å bruke ca 3min på å sette håret i en dott midt på hodet hver morgen, er pannelugg en stor utfordring, jeg aner jo ikke hva jeg driver med. Det har vært mye rufsing, kamming, tørrsjampepåføring og manisk stirring på meg selv i alle blanke overflater jeg går forbi

Sånn ser jeg ut når jeg har pyntet meg (har tilogmed på meg sminke). Og kjenner jeg meg selv rett så kommer jeg til å ha det sånn til jeg blir 40, bare fordi jeg har blitt vant til det og ikke vil forandre på det.