Ajajaj.. Jeg var ute på fredag og føler fortsatt etterdønningene på kroppen. Det var en fabelaktig kveld (hvertfall det jeg husker), men det ble kanskje litt mye cava.
Grunnen til at det ble så mye cava var fordi jeg fikk en pris oppkalt etter meg (som er fullstendig galskap, samtidig som det er det største komplimentet jeg har fått noen sinne). Den heter Karin Røste-prisen og er vandrepokal i Skjenke. Jeg måtte seff pose masse med pokalen (og hun som vant den).
Allerede her begynner man å se tendensene til noget overivrig alkoholkonsum. Ikke at det stoppet meg, neich. Dette måtte jo feires. Det ble ikke bedre av at Silje fungerte som min private cheerleader og fortale alle i hele verden som ville høre at jeg hadde fått en pris kalt opp etter meg og at den var så shiny at du har ingen anelse. Det var veldig fint.
Det endte jo som det måtte, vi stakk på nach (etter å ha kjøpt en siste flaske cava 10 min før stenging, som vi måtte bøtte nedpå). Her begynner kvelden å bli noe fuzzy, så jeg måtte spikre sammen noen hendelser når jeg våknet dagen etterpå, i verdens mest intense fostertilling. Men det jeg husket var.
Jeg hadde sloss. Alltid en god ide. Det var vennskaplig slossing, men kroppskontrollen er vel kanskje litt dårlig når man er overstadig beruset. Dette førte til et 4cm langt kutt på armen (som jeg ikke husker hvordan jeg fikk) samt at jeg var invalid i 2 dager. Dette fordi jeg (tror jeg iaf) har slått sene/muskelfestene i albuen og verken klarte å bøye eller strekke ut armen (den høyre, selvfølgelig). Som et resultat hadde jeg vansker med de mest hverdagslige aktiviteter som å kle på meg, åpne dører, bære matvarer hjem fra butikken, børste håret etc etc. Jeg måtte sove med armen på en pute, fordi vinkelen ble for "bratt" hvis ikke og det gjorde vondt.
Jeg sneik på bussen hjem fordi jeg hadde mistet kortmappen min. Den hadde Silje, vi vet ikke helt hvorfor. Men jeg unngikk å se folk inn i øynene, siden jeg luktet som en dårlig vasket bar, fortsatt var full og var overbevist om at det sto "SNIKER" på et skilt over hodet mitt.
Når jeg gikk gjennom tingene mine (i et edru forsøk på å finne kortmappen min) fant jeg en halv hundrelapp. Den andre halvdelen hadde en kompis funnet i lomma. Dette kom frem i en samtale på facebook-chat. Ingen av oss husker hvorfor vi følte at det var nødvendig å dele en hundrelapp i to. Vi husker ikke hvem som egentlig eier den engang. Det hele er et mysterium.
Jeg tror egentlig internettet tar ganske rett når alle testene sier min mentale lader er 19, noen ting lærer jeg hvertfall aldri.. Kan bøye armen nå, da.
Hahaha! Fantastisk :-D Håper du er i form igjen til Ikea-turen ;-)
ReplyDelete