Verdens stusseligste..

Å herre.. I did it again.

OK.. Hver gang jeg kommer hjem en tur starter mor med masekoret sitt. "Karin, kan ikke du få ryddet litt på rommet ditt? Få kastet unna litt ting og klær bla bla bla.. Sende til Fretex bla bla bla". Det er litt ironisk at det er MOR som maser på at jeg skal rydde, hun som er familiens hoarder og definitivt dårligst til å kaste ting. Her snakker vi om damen som har et arkiv på Hage Tiende som sikkert går 15år tilbake i tid.

Jeg kan på sett å vis forstå at hun vil at jeg skal rydde på rommet mitt, det ser ut som det gjorde da jeg flyttet hjemmefra i 2003. Ikke spesielt kult med andre ord.

BTW, for de av dere som lurer så sover jeg fortsatt i denne lekre saken når jeg er hjemme.


Køyeseng FTW!

Anyway, hver gang jeg er hjemme prøver jeg å rydde, men kommer sikkert 15min ut i ryddingen før gildet sklir over i mimring. Så i år tenkte jeg at jeg skulle ha en litt effektiv tilnærming til ryddingen. Starte høyest over gulvet og jobbe meg nedover. På det høyeste punktet kunne jeg egentlig bare se noen bøker fra videregående og DE kunne umulig by på noen problemer.
ERROR.

Så feil kan man ta, for OPPÅ bøkene sto nemlig restene av en av de stusseligste periodene i mitt liv, nemlig Øyvind-perioden. For de av dere som ikke vet dette (som forhåpentligvis er alle sammen) var Øyvind kjærsten min i ca 1 1/2 år fra 2.-3.klasse på VGS. Og som alle jenter i 17-18års alderen var jeg skikkelig stusselig. EKSTRA stusslig når jeg fikk meg kjæreste, noe jeg endelig fikk bevist da jeg oppå de gamle tyskbøkene mine fra 2.klasse fant "kjæresteboksen". I kidd you not. I denne boksen har jeg samlet alle de "viktige" minnene fra mitt og Øyvinds såkalte forhold.
Ting jeg som 17-18åring syns var vitalt å spare på var blandt annet (holde dere fast)

• Bussbilletten fra vårt første møte
• Adressen hans der han var i militæret (jeg sendte jo brev skal du vite.. Æsj!)
• Alle brevene han sendte tilbake (og de var ganske lange skal jeg si deg. Egentlig er de ganske søte, men jeg har desverre ikke klart å lese mer en 5 setninger før jeg får lyst til å dø. Kjenner jeg er glad for at jeg ikke kan lese hva JEG skrev til han. Det hadde jo faktisk bare vært mægapinlig)!
  
• Russekortet hans
• I (hjerte) Øyvind "kunst" av ymse sort (jeg må ha vært 14år gammel mentalt veeeeldig lenge)
• En kosebamse han gav meg (som jeg tror var hans når han var liten, men det var uansett en liten blå pingvin(!) som jeg døpte Pingu)
• Smykker jeg fikk

Etc etc..

Og det værste er, jeg får ikke til å kaste det. Jeg kommer til å pjåte alt oppi boksen igjen, sette det oppå bokhyllen og så står det der frem til jeg faller for mor sitt press en gang til.

Men jeg har klart å kaste de gamle skolebøkene mine da!:P